Wegpunkt-Suche: 
 
Virtueller Geocache
Håkon og Eirik Jarl HodR

 Håkon og Eirik Jarls plass HodR

von GeoCacheLauget     Norwegen > Vestlandet > Møre og Romsdal

N 62° 20.762' E 006° 03.921' (WGS84)

 andere Koordinatensysteme
 Größe: kein Behälter
Status: kann gesucht werden
 Versteckt am: 06. März 2018
 Veröffentlicht am: 06. März 2018
 Letzte Änderung: 06. März 2018
 Listing: https://opencaching.de/OC145EA

0 gefunden
0 nicht gefunden
0 Bemerkungen
0 Beobachter
0 Ignorierer
8 Aufrufe
0 Logbilder
Geokrety-Verlauf

große Karte

   

Wegpunkte
Zeitlich
Saisonbedingt
Listing
Personen

Beschreibung    Norsk (Norwegisch)

Cachen logges ved å ta et bilde av deg selv slik det vises i eksempelbildet. Legg ved bildet i loggen, da blir den godkjendt.

 

Håkon SigurdssonHåkon ladejarlHåkon jarl den mektige (norrøntHákon jarl inn ríki) (født desember ca. 935, død februar 995) var jarl av Norge og fungerte i praksis som norsk konge fra ca. 970 til 995. Håkon var sønn av Sigurd Håkonsson Ladejarl, han var gift med Tora Skagesdatter og ble far til Eirik jarl og Svein jarl, og hans regjeringstid falt sammen med ladejarlenes storhetstid i Norge i siste halvdel av det 10. århundre. I brytningstida mellom hedendom og kristendom utfordret håløygen Håkon jarl hårfagreættas hegemoni som Norges fremste høvdingætt, og for en periode vippet makten mellom de hedenske håløygene og de kristne ynglingene. Mannslinjen i håløygætten døde imidlertid ut med Håkons sønnesønn Håkon Eiriksson ladejarl i 1029, omtrent samtidig med kristendommens definitive gjennombrudd i Norge etter ynglingekongen Olav den helliges fall i 1030. Håkon huskes best som den siste hedenske hersker i nasjonen Norge (og kanskje også den eneste bortsett fra Harald Hårfagre).

Håkon startet sin karriere med å hevne drapet på sin far ved å ta livet av sin onkel Grjotgard. Ved hjelp av intriger, maktspill og allianse med danskekongen fikk han satt sine norske rivaler til kongemakten i Norge ut av spill. På tross av at han formelt var underlagt dansk overhøyhet ved danskekongene Harald Blåtann (Harald Gormsson) og senere sønnen Svein Tjugeskjegg, opptrådte han som en selvstendig hersker i Norge. Sagaene og samtidige skaldedikt gir fyldige beskrivelser av jarlen, og han framstår ifølge sagaverket Ågrip fra 1190-årene nærmest som den ultimate vikinghøvdingen: «Håkon jarl var den vakraste mann å sjå, ikkje høg, men vørdeleg, og han var uvanleg klok.» Han framsto som en uslåelig militærstrateg som både slo den tysk-romerske keiser Otto II ved Danevirke i 970-årene og jomsvikingene i slaget ved Hjørungavåg i 980-årene.

irik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024) var jarl på Lade for Trøndelag og Hålogaland (ca. 9951012), hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme (10001012), og jarl av Northumbria (10161023). Eirik Ladejarl var frillesønn (utenfor ekteskap) av Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge. Eirik deltok i to store slag som var avgjørende for norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge: slaget ved Hjørungavåg (986) og slaget ved Svolder (1000). Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten.

Slaget ved Hjørungavåg (Hjörungavágr) er et slag med like deler historisk som legendarisk bakgrunn. Det skjedde på slutten av 900-tallet, muligens i år 986, og sto mellom jarlene på Lade i TrøndelagHåkon Sigurdsson og sønnen Eirik Håkonsson, og en dansk invasjonsflåte sendt av den danske kongen Svein Tjugeskjegg, støttet av de fryktede jomsvikingene.

Slaget er beskrevet i de norske kongesagaene, som Snorre SturlasonsHeimskringla, foruten Jomsvikingenes saga, men også Saxo Grammaticus’ latinske historieverk Gesta Danorum. De ulike kildene er innbyrdes motstridende, også om tidspunktet og hvem som deltok – spesielt på den danske siden, hvilket understreker slagets legendariske status. Til tross for de uklare detaljene er slaget en historisk realitet, det vitner skaldekvadene om. I henhold til sagaene var det minst fire skalder til stede ved slaget,[1] iallfall på den norske siden, og blant de som har diktet om hendelsen er Tord Kolbeinssonog Tind Hallkjellsson.

 
Sigvalde skryter i forkant.

Den fremstillingen som Snorre gir av opptakten til slaget er av stor litterær kvalitet[2], men som ikke kan betraktes som historisk gjengivelse: Kong Svein Tjugeskjegg holdt et gjestebud og jomsvikingene fikk de største drikkehornene med den sterkeste drikken. Med list får kong Svein den ene jomsvikingen etter den andre til ta munnen for full. Sigvalde jarl sverget at før tre år var gått skulle han ha drept eller drevet ut Håkon jarl fra Norge. Hans bror, Torkjell Høge, lovte at han skulle følge broren til Norge og ikke flykte fra noen kamp så lenge Sigvalde jarl fortsatt levde. Bue Digre lovte at han ikke skulle flykte for noe slag for Håkon jarl. Hans bror Sigurd lovte at han ikke skulle flykte så lenge størstedelen av jomsvikingene fortsatt levde. Vagn Åkesson lovte at han ikke skulle dra fra Norge før han hadde drept Torkjell Leira og gått til sengs med datteren hans. De andre høvdingene lovte også noe i forbindelse med det samme. Neste dag angret de, men var nødt til å holde det de hadde lovet. I Snorres litterære fremstilling la disse løftene premissene for slaget.

Danmark var den dominerende kongsmakt i Norden. Etter at Håkon den gode døde var det strid mellom de som krevde tronen og alle dro til Danmark for å søke støtte for sine krav hos kong Harald Blåtann. Formelt sett skrøt danskekongen på seg at han «vant seg hele Danmark og Norge» på Jellingsteinene, store runesteiner ved Vejle i Jylland, og noe sant kan det være. Det sydlige Norge og Oslofjorden lå tidvis direkte under Danmark og i det øvrige Norge, vestkysten oppover til Trøndelag og Hålogaland, støttet danskekongen den som aksepterte ham som overkonge. Således brøt han med Harald Gråfell, den siste av Harald Hårfagres direkte etterkommere, da denne viste seg litt for uavhengig, og knyttet en ny kontakt med Hårfagreættens bitreste fiende, Håkon Sigurdsson, sønnen til den mektige Sigurd Ladejarl som var blitt drept av Hårfagreætten. Sagaen forteller om et omfattende intrigespill som fører til at Harald Gråfell blir drept i et slag i Limfjorden.

Etter at Håkon ved danskekongens hjelp var blitt den enerådende kongen i Norge, betalte han tilbake ved å vise sin lojalitet og støtte ved å delta med en norsk hær i Harald Blåtanns kamp mot den tyske keiseren i 974. Jellingsteinen forteller videre at Harald Blåtann «gjorde danene kristne», og i henhold til Snorre ivret han også for misjon i Norge. Det er sannsynlig at danskekongen tvang misjonærer på Håkon jarl som en del av den danske rikssamlingsprosessen. Skaldekvadene vitner om at Håkon jarl var en innbitt hedning, og da han trosset kongen ved å sende misjonærene fra seg var det ensbetydende med et åpent brudd og han utsatte seg for danskekongens hevn.[3]

Skalden Einar Skålaglam priser Håkon jarl for å forsvare Norge mot kristendommen: «Den kloke folkeleder lot Tors herjede hov-land frede som sanne helligdommer. De mannegode æser vender seg atter til blotene; nå gror jorda som før. Rikdomsgiveren lar mennene ferdes glade på gudenes hellige grunn.»[4]

Viktigere enn spørsmålet om religion, som historikeren John Megaard har påpekt[5], var at Harald Blåtann hadde gått på et grundig nederlag for den tyske keiseren. Håkon jarl dro fordel av danskekongens svekkede stilling og gjorde seg uavhengig av Danmark. At jarlen var danskekongens undersått betydde at han måtte betale en årlig skatt i form av jakthauker, et rent symbol på underordning. Det var først i 982 at Danmark var i stand til å forsøke å vinne Norge tilbake. På det tidspunktet var den tyske keiseren dypt involvert i et krigstog til Italia. Invasjonen i 982 var det første forsøket til danskekongen til å erobre Norge. Kongesagaen Fagrskinna skriver:

«Litt senere bød Harald Gormsson ut leding over hele Danmark og for med hele danehæren til Norge. Men da han kom om Lindesnes til det rike der skattene var holdt tilbake for ham, da brente han og lot drepe folk hvor han kom og la alt land langs sjøen øde... Kong Harald for helt nord til Stad, men Håkon jarl lå med en stor hær nord for Stad. Da danekongen spurte at Håkon hadde mange folk og at de var godt rustet, vendte han sin ferd sør til Danmark, og de møttes ikke denne gang.» (Schreiner 1972, 95)

Først i 986 var Danmark igjen i stand til å mønstre en ny stor flåte, ikke minst ved hjelp av slaviske leiesoldater, det som i sagaenes brus har blitt til jomsvikinger.

Bilder

Eksempelbilde
Eksempelbilde

Hilfreiches

Suche Caches im Umkreis: alle - suchbare - gleiche Cacheart
Download als Datei: GPX - LOC - KML - OV2 - OVL - TXT - QR-Code
Mit dem Herunterladen dieser Datei akzeptierst du unsere Nutzungsbedingungen und Datenlizenz.

Logeinträge für Håkon og Eirik Jarl HodR    gefunden 0x nicht gefunden 0x Hinweis 0x